Graypages.no

[Che]

Han sjenket skummende øl fra en 3 liters plastmugge. Dugget rant fra den i den fuktige formiddagen. Det smakte litt mer vassent enn den friske fyldige Bucaneroen.
Men prisen vare en femtedel.
Barkrakken jeg satt på var gammel og stappet med skumgummi flere ganger. Stålet tøt ut ett par plasser gjennom trekket. Noen av stamgjestene fikk avkuttede flasker som glass, men de gjorde nytten.
Jeg fikk skikkelige glass.
Puben hadde mørkebrun sjel og speil bak bardisken. Barhjelpen brukte toalettet som kjøkken og skylte glass og avkuttede flasker i kaldt vann. Kan tenke meg at det var slik pubene så ut i westen for hundre og femti år siden.
Bortsett fra skumgummien.
Tidlig en lørdags morgen vandret jeg ned de sørgmodige gatene fra hotellet i Havana, og møtte mennesker som hastet til jobb. En fortalte at han var rørlegger og diskusjonen gikk på mange fingerspråk da jeg sa jeg var det samme. Han jobbet hver lørdag, og i dag skulle han bare stå til kl 12 siden det var påske. Han hadde en kjæreste og de skulle treffes i kirken. Hele ansiktet smilte da han snakket om henne.
Solen hadde vekket meg i sekstiden. Lengselen skjøv meg ut på gata, nysjerrigheten dro meg ned gjennom byen, og langs de stille gatene hørtes bare taktfaste svitsj fra sopekostene til et par gatefeiere.
To 50 talls Chewyer sto inne i ett smug. Det var bare malingen som holdt de sammen. Når ingen så nytten i noe her på Cuba var det definitivt ikke noe å samle på.
Jeg tenkte stille tilbake på søppelhaugene hjemme i Norge og skammet meg.
Lenger nede kjente jeg lukten fra nystekte kjøttboller og kyllinglår slå imot meg.
Vel, det så ut som kjøttboller, men det var hveteboller stekt i olje. Det minnet om smaken av smultringer. Men kyllingen var ekte. Jeg nøt det i morgensola og lengtet ikke hjem.
Den varme brisen førte med seg mange fremmede lukter som minnet om en blanding av støv og varm solsikkeolje.
Bygningene langs gaten var nedslitt, men det var gullende rent overalt og kjemisk fritt for reklameplakater. Det var som om tiden hadde frosset byen på et tidspunkt for over førti år siden. Bare tidens tann hadde fritt spillerom.
Det var en slående kontrast til Norge dette landet. Vi har masse penger, men gatene ser mange ganger ut som en svinesti. Selv om vi har milliarder av oljepenger klarer vi ikke å gi alle et arbeid. Det hadde sikkert vært noen som hadde satt pris på jobb som gatefeier om de hadde fått tilbudet.
Her på Cuba er resursene satt inn på å gi ett tilbud til folks beste. Det at allerede året etter revolusjonen var analfabetismen så godt som utryddet, tyder på at politikk virker viss en har ett mål. Tenk om Cubanerne hadde fått den rikdommen vi har? For ett samfunn kunne ikke de bygd for de summene?
Ganske utenkelig at et land som har møtt slik motgang har beholdt smilet og pågangsmotet i alle disse årene. Castro må være en meget spesiell leder som har klart å være en torn i øyet på USA, og maktet å stå imot presset, og i tillegg bygge opp et gratis helsevesen og gratis skolegang fra førskole til universitet!
Alt dette var utenkelig før 1959 selv om pengene den gang flommet i det private.
Men så har de heller ikke som USA over 700 militærbaser i 130 land heller.
UNESCO satte opp utdanningskriterier i 2002 for Latin-Amerika som Cuba klarte allerede tretti år før. I utkant-Norge finnes det nesten ingen norskutdannede leger. Kanskje vi har noe å lære?
Jeg innrømmer ærlig at jeg beundrer cubanerne.
I 2001 sa Wolfensohn i Verdensbanken at: ”Cuba gjør en strålende jobb innen helse og utdanning, og jeg synes ikke det er pinlig å innrømme det.”
Det pinlige var at de ikke hadde støttet Cuba med en peso etter 1960.
Bartenderen smilte og fylte glasset mitt. Jeg pekte på bildet på veggen og stirret spørrende på han. Han smilte og sa at gitaristen kommer snart. Det var ikke det jeg mente, men pytt. Jeg er ikke så god i fingerspråk. Ett par øl senere kom gitaristen. Han var sikkert 75 år. Men du verden han kunne spille. Jeg pekte på bildet og stirret spørrende igjen. Bartenderen nikket ivrig og vinket på gitaristen og pekte på meg og på bildet. Gitaristen smilte og bukket erbødig mot bildet. ”Jose`Marti”, sa han og gikk tilbake på plassen sin. Ja visst, tenkte jeg beskjemmet. Det burde jeg ha skjønt. Frigjøringshelten og dikteren.
Jeg bestilte en øl til og kikket på klokken. Det var ikke hver dag hjemme en har fire pils og to rom før tre på ettermiddagen.
For en velvære!
Like etterpå begynte gitaristen på en sang som virket veldig kjent. Mange begynte å synge med. Guantanamera, guajira guantanamera, sang de mens bartenderen pekte på bildet og gitaristen smilte.
Jeg tenkte på fotballsanger og pubturer i Norge.
Da skjønte jeg det. Jose Marti hadde skrevet sangen om piken fra Guantanamo. Jeg løftet glasset og sang skjærende med.
Dumme meg!
En blir lett revet med som skårunge på Cuba.
Jeg filosoferte videre over sangen mens jeg ruslet nedover gaten etter å ha gitt noen peso til gitaristen. Hvorfor jeg alltid fikk dårlig samvittighet etter å ha gitt noen penger ante jeg ikke. Det stemte bare ikke! Fikk alltid en slik ovenfra og nedad følelse av det!
Jasså! Salige Jose var kanskje forelsket i en liten dame fra Guantanamo?
118 kvadratkilometer med ståltråd, minefelt og storpolitikkens bitre ironi. En Gulag leir skapt av USA som gir hundrevis av fremtidsløse selvmordsbombere mening med døden.
Jose hadde i hvert fall snudd seg i graven viss han hadde visst hva som foregikk der nå.
Hvordan så hun ut? Hadde hun nettingstrømper? Eller lakkerte velstelte negler?
Menn med bart liker korte skjørt, og Jose hadde bart. En virkelig stor en. Da hadde hun i hvertfall korte skjørt.
Da passet det jo med nettingstrømper.
Men neglene, de var jeg litt usikker på.

http://karstenkarstensens.blogspot.com/

Che.
_________________
Hvorfor er de fattige så fattige, og de rike så rike????

Che.